Veldig bra artikkel.
Noen momenter jeg mener også bør drøftes er hvorvidt vi evolusjonært er utviklet til å løpe lange distanser og eventuellt hvilken funksjon det skulle ha.
En jeger vil først og fremst ha behov for sprint egenskaper for å forfølge et bytte samt slippe unna fiender. Dette ser man jo i dyreriket hvordan for. eks løver jakter og hvordan dyrene slipper unna løvene.
Det er nok teoretisk mulig for mennesket å løpe et dyr ihjel (blir vel gjort av en stamme i Sør-Afrika) men sammenlignet med tradisjonell jakt er det fryktelig upraktisk, da man forbruker en stor mengde kalorier på jakten, samt at man må bære bytte en lang distanse tilbake til leiren.
I hvilken situasjon vil det ellers være naturlig å løpe for jegere og sankere ? Ved løping så forbrenner man flere kalorier, man kan nesten ikke bære med seg noe, man må fokusere på hvert steg man tar og kan ikke observere omgivelsene for å søke etter farer. Hvis man går så har man muligheten til å bære en stor bør, man reduserer risikoen for skader, man er mye mer observant overfor omgivelsene både med syn og hørsel.
Både sprinting og gåing (barfot eller med tynn såle) gjøres naturlig med forfot. Man får ikke problematikken med skader og slitasjer man får av jogging.
Jeg kan noen ganger få inntrykk av å observere langdistanse løpere at dette sliter dem ut over tid, og at mange av dem ser usunne og avmagrede ut.
Jeg mener at en spasertur på 50 minutter avsluttet med 10 minutter sprintintervaller vil gi en mye større total helsegevinst enn 1 time med løping. Fordi jeg mener vi er mer genetisk rustet til slik type trening.